Som den fortapte sønn
vender jeg tilbake til deg, hav.
Du som skremmer idyllene langt inn
i lunkne fjordbotner, viker og poller
fordi du er altfor kongelig for lystseilere,
påhengsmotorer og festivalfiskere.
Uten å blunke svelger du sola
som en rå eggeplomme til kvelds,
og mot demringen løfter du tunge skybanker opp,
stinne av regn og uvær, en våt klut
mot søvndrukne øyne og bankende tinninger.
Med horisonten som et diadem om pannen
skriver du dine salte brev til kysten.
Land forvandles,
dyr og mennesker kommer og går.
Bare du
lever tilbaketrukket, klodens
blå øyne mot stjernene og evigheten.
Hvis jorden har sjel
svømmer den i deg.
- Kolbein Falkeid -
