Jeg trekker ei kanne kaffe (økologisk, selvfølgelig).
Pakker den, samt et par kaffekopper og fotoapparatet (!!) i en kurv.
Da har vi det vi trenger til turen.
Vi rusler ned til båten og legger ut fra øya her,
tøffer rundt neste øy... OGSÅ, etter ti minutter på sjøen,
- ER DEN DER, delfinen!
Den plasker og spruter, i velkjent stil.
I tillegg hopper den. Himmelhøyt!
Nærmest svever i luften...
Det er rørende. Det er vakkert. Det er magisk...
Siden setter vi opp farten.
Beveger oss lenger utover.
Ikke så langt, egentlig.
Og der, innerst i en trang vik,
holder havørna og dens make til.
Der sitter de, - ruver,
i toppen av ei furet og skakk furu, og høyt oppe på en knaus.
SÅ letter den ene. Svever foran oss i mektige svev...!
Det er like rørende. Like vakkert. Like magisk...
Når det kvelder, denne søndagen, ut i august,
reiser vi enda litt lenger. Ut mot storhavet. Utenskjærs.
Jeg skjenker meg meg en siste og uvanlig sen kaffekopp.
Sitter der bak i båten, - omsluttet av alt som er vakkert.
Lyset i vest, - i horisonten, er fantastisk fint!
Fiskestengene ligger der i båten.
På sine faste plasser.
Det er bare å kaste ut.
Og vi håver inn.
Hver vår lyr, noen torsk og enda flere småsei.
Sluttsatsen i dette sonateverket av en kveld,
er farget i oransje nyanser.
Solen som går ned i horisonten.
Treffer stripen av hav, dypper, forsvinner og sier takk for i dag, og god natt!
- Og forresten, i dag blir det fiskekaker til middag.
