Å leve
er å krype inn i sekundene,
ese mot innsiden av dem
og være dem,
være timene, dagene, den vesle veistubben av år,
ta på tingene med fagmannens selvfølge
og kjenne hvordan de faller på plass i neven,
respektere tyngdelovens gyldighet også for tankene
og huske at når de sendes opp, ramler de nok ned igjen,
gå helt opp i regnskapsbøkene, navigasjonen, våronna
som om verden sto og falt nettopp på det
og kanskje sette himmel og jord i bevegelse
for å oppklare en kassafeil på to øre.
Ja å leve
er å karre seg opp fra den gode stasjonsbenken
og håpe at et eller annet tog stopper her, så du
- tilskueren
- livstitteren
- observatøren
kan få reise med et stykke.
- Kolbein Falkeid -
